Henrik Ibsens skrifter

Den danske språkforskeren og historikeren N.M. Petersen hadde også oversatt en rekke bind av norske kongesagaer i 1831–36, men større betydning fikk han som oversetter av islendingesagaer: Historiske Fortællinger om Islændernes Færd hjemme og ude. Bøkene omfattet en rekke av de mest kjente sagaene og kom ut i fire bind i perioden 1839–44. Disse utgivelsene fikk grunnleggende betydning for mye av tidens prosafiksjon. Enkelte ble inspirert til å skrive verk som må kalles sagapastisjer, og det klareste eksemplet på denne stilen er Carsten Hauchs Saga om Thorvald Vidførle fra 1849. Parallelt med sagaformidlingen foregikk det et stort arbeid med kildene for den norrøne mytologien. Her var især nordmannen P.A. Munch sentral med en del utgivelser på 1840-tallet og senere.

Innenfor den dramatiske genren ble det også sett på som en viktig oppgave å vekke folket nasjonalt ved å fremstille fortidens helter og heltegjerninger på scenen. Den førende på dette området hadde lenge vært Adam Oehlenschläger, som beholdt en ledende posisjon helt til sin død i 1850. I flere av sine tragedier hadde han valgt emner fra den norrøne sagalitteraturen, og han hadde tidlig høstet stor ære blant lesere og teaterpublikum. Imidlertid ville ikke alle uten videre godta at episk diktning ble overført til scenen. I 1820-årene begynte en estetisk bevisstgjøring i deler av pressen. En av dem som klarte å markere seg som respektert kritiker i Danmark, og dermed også i Norge, var den unge Johan Ludvig Heiberg (1791–1860). Han hadde tilegnet seg deler av den tyske filosofiske estetikken, især G.W.F. Hegels genrelære. Heiberg fant at Oehlenschläger ofte tok for lettvint på de viktige forskjellene mellom epikk og dramatikk.

Kritikken kom for første gang til uttrykk i 1827 og gjaldt tragedien Væringerne i Miklagard, med handling delvis hentet fra Snorres kongesagaer, nærmere bestemt Harald Hardrådes saga. Heiberg hevder blant annet at Oehlenschläger reduserer den dramatiske effekten ved å la sentrale personer, alene på scenen, røpe sine tanker og følelser i monologer som i mange tilfeller har karakter av lyriske dikt. Dette var ifølge Heiberg å miskjenne den dramatiske diktningens natur. Oehlenschläger tok til motmæle og fortsatte å skrive tragedier basert på sagaemner. Han mente at også islendingesagaene kunne bidra med stoff. I 1848 kom Kiartan og Gudrun, basert på Laksdøla saga, med like stort innslag av monologer som i Væringerne i Miklagard. Heiberg gikk langt i å frakjenne Oehlenschläger et førsterangs dramatisk talent: «En tilkommende Digter, hvis Genie er mere dramatisk, kan let fordunkle Oehlenschläger i Tragedien, men i den lyrisk-episke Digtekunst vil aldrig nogen, enten her eller andensteds, overgaae ham» (Heiberg 1861–62, b. 3, 185).

Med den posisjonen Heiberg etter hvert fikk i 1840- og 50-årene, er det sannsynlig at hans kritikk av Oehlenschläger ble studert av yngre diktere, også i Norge. Ibsen beholdt lenge stor respekt for Oehlenschläger, men midt på 1850-tallet ble han mer selvstendig. Andre norske diktere som hadde forsøkt å dramatisere sagastoff, var Andreas Munch med En Aften paa Giske (1855), et versdrama i én akt, som kan minne om Oehlenschlägers diktning, og den unge Bjørnstjerne Bjørnson med Mellem Slagene (1856), et prosadrama i én akt, som var Bjørnsons første forsøk for scenen. De hadde begge basert seg på kongesagaer.

Det er åpenbart at Ibsen, før han skrev Hærmændene paa Helgeland, hadde orientert seg bredt både i den oversatte norrøne litteraturen og i samtidens dikteriske forsøk på å benytte seg av de gamle helteskildringene. Det er på det rene at han hadde lest mange av de da mest kjente og tilgjengelige islendingesagaene og noen fornaldersagaer. Det finnes mange motivlån hos Ibsen nettopp fra verk innenfor disse to genrene, og dessuten fra kongesagaer, eddadikt og skaldedikt. I forbindelse med at Ibsen sendte sitt sagaskuespill til Det kongelige Theater i København, skriver han i et brev datert 8. februar 1858 at han har «tildannet Indholdet af forskjellige Træk hentede ud fra flere af de islandske Familiesagaer, f. Ex: Njals Saga og Egil Skallagrimssøns Saga, ligesom ogsaa Indvirkningen af Vølsungssaga i flere Puncter vil spores» (HIS 12). I avhandlingen Hærmændene paa Helgeland : Henrik Ibsens forhold til kilderne i den norrøne literatur oppsummerer Ferdinand G. Lynner de kildene han mener Ibsen har brukt:

I noen tilfeller er motivlånene fra norrøne tekster så klare at det er innlysende hvilken tekst som har vært långivende. I andre tilfeller blander Ibsen motiver fra flere kilder, og enkelte ganger kan lånene fra én kilde være begrenset til for eksempel en god replikk eller et navn knyttet til et enkelt motiv. Personnavnene i Hærmændene paa Helgeland har han også i stor grad hentet fra de samme norrøne tekstene. Det gjelder særlig Volsunga saga, Egils saga og Njåls saga (jf. Ord- og sakkommentarer).

Det er også tydelig at Ibsen nå har satt seg langt bedre inn i samfunnsforhold i middelalderen enn tidligere. Stykket viser at han har skaffet seg god innsikt i rettslige og kulturelle forhold i norrøn tid. Han bruker en rekke tekniske uttrykk og termer med tilknytning til det norrøne samfunnet og norrøn lov og rett, og disse formidler en adekvat oppfatning av norrøne forhold. Denne innsikten har Ibsen trolig skaffet seg gjennom N.M. Petersens fyldige kommentarer og forklaringer til sine sagaoversettelser, og dessuten gjennom P.A. Munchs fremstillinger. Anakronismer forekommer, men ikke særlig ofte.

Shakespeares Macbeth kan ha vært medbestemmende både for personfremstillingen og stemningen i Hærmændene paa Helgeland. I likhet med Sigurd og Gunnar er Macbeth en tapper kriger som har utført blodige heltegjerninger, og i likhet med Gunnar er han en mann som styres av en ærgjerrig og skruppelløs hustru. Heksene som forutsier Macbeths skjebne og binder ham til den, har ofte vært oppfattet som norner (skjebnegudinner i norrøn mytologi). De har et motstykke i nornen som stadig blir nevnt i Hærmændene paa Helgeland, og som får den overordnede skylden for det meste som skjer. Macbeth var blitt oversatt til tysk av Friedrich Schiller i 1800 og til dansk av Peter Foersom i 1816, på grunnlag av Schillers oversettelse.

Tidligere verk der Ibsen legger handlingen til sagatiden, kan gi inntrykk av at Oehlenschläger som formidler er kommet mellom sagateksten og Ibsens tekst. I Hærmændene paa Helgeland kan han nok også ha brukt sagatekster i Oehlenschlägers gjendiktning, men det ser likevel ut til at han har frigjort seg fra Oehlenschläger og heller gått til sagalitteraturen direkte, riktignok i oversettelse. Oehlenschläger hadde presentert sagalitteraturen i en forkledning tilpasset den danske romantikkens litterære smak. Ibsens holdning til sagalitteraturen i Hærmændene paa Helgeland er en helt annen. I brevet som fulgte en avskrift av stykket til Det kongelige Theater i København 8. februar 1858, skriver dikteren om sine intensjoner med stykket: «Hvad jeg har tilsigtet er at give et Billede af Sagatidens Liv i Almindelighed» (HIS 12). Han har neppe reflektert særlig over i hvilken grad islendingesagaene, som er hans hovedkilder til sagatiden, gir et godt bilde av «Sagatidens Liv i Almindelighed». Men ved at han blander motiver fra fornaldersagaene med motiver fra de klassiske islendingesagaene, blir den idealiserende og heroiske tendensen fra islendingesagaene styrket. Dette er det grunn til å se som et bevisst valg fra Ibsens side. Skikkelsene i Hærmændene paa Helgeland svarer altså ikke helt til fremstillingen av personene i islendingesagaene. De tilhører langt på vei den samme heroiske – til dels heroisk-mytiske – sfæren som heltene i eddadiktningen og i enkelte fornaldersagaer.

Det kan diskuteres i hvilken grad Ibsen har klart å skape troverdige karakterer, i den forstand at de handler og reagerer i overensstemmelse med sagatidens normer. Han ble lastet for at Sigurds karakter er lite troverdig (jf. Lynner 1909, 36–37, med henvisninger). Dette gjelder både Sigurds kristne tro, som viser seg først helt mot slutten av dramaet, og det at han viker plassen for sin fostbror og overlater til ham den kvinnen han selv elsker. Hjørdis’ reaksjon på å bli kalt frille er også blitt fremholdt som lite troverdig. Innvendingen er at en ekte sagakvinne ikke ville ha innrømmet at hun kjente seg krenket og hånet (jf. Lynner 1909, 65). Etter at Ørnulfs sønner er falne, ønsker faren å dø, en reaksjon som følger mønsteret i Egils saga nokså tett. Lynner påpeker at dette ikke samsvarer med et forventet handlingsmønster. Mens Egil ikke hadde noen å hevne seg på, hadde Ørnulf sine sønners død å hevne. Hevntanken burde også ha gitt Ørnulf kraft (jf. Lynner 1909, 51–52).

Disse trekkene kan virke mindre heldige, sammenlignet med normer og reaksjonsmønstre i det norrøne samfunnet, men i Hærmændene paa Helgeland viser Ibsen i alle fall en vilje til å forstå og trenge inn i sagatidens tenkemåte. Dette representerer noe nytt, både med hensyn til Ibsens tidligere diktning og romantikkens bruk av det norrøne stoffet.